Jarle Lund

Takk for mange fine opplevelser på golfbanen i Trysil. Jeg og alle i Trysil Golf miljøet vil savne Jarle, som en strålende humørspreder som var god venn med alle, alltid. Føler med dere etterlatte i sorgen.

Dette var utrolig leit! Anders og mor traff Rønnaug, Jarle og et barnebarn i fjellheimen; på Tangen i Litlerøåsen i sommer. Alltid blid, nysgjerrig, engasjert og med en herlig latter var Jarle. Varme tanker til Rønnaug og alle dere som sto ham nær. God klem fra Anders, Karin og Åge

Takk for gode minner

Vår medfølelse og våre tanker går til Rønnaug, Jarles barn og øvrige familie.. En mann vi alltid opplevde som livsglad, vennlig og behagelig å være sammen med. er gått bort. Fred over hans gode minne! Steinar og Parvin

Takk for all hygge gjennom mange år. Savnet er stort. ️❤️

Takk for alle gode minner, både som sjefen min og som kamerat gjennom Østerdalslaget

Det er vondt og vanskelig å begripe at pappa ikke lenger er iblant oss. Jarle Lund ble 79 år gammel, og etterlot seg 6 barn, 23 barnebarn og 13 oldebarn. Og jeg er sikker på at alle i den store familien vår kan skrive under på at «Besten» var høyt elsket av samtlige. Man skulle jo tro at han måtte smøre seg tynt utover for å pleie kontakt med sine 42 etterkommere, men han og hans kjære Rønnaug fikk oss alle til å føle oss sett, verdsatt og elsket. Og det var gjengjeldt. Ingen som kjente faren min trodde at han ville forlate oss innen de neste ti årene. Minst! For han var så usedvanlig sprek og vital. Ungdommelig, både fysisk og mentalt. For bare noen få uker siden gikk han en todagers fjelltur, spratt fra stein til stein mens han sang. For er det noe jeg vil huske pappa for, så er det hans gode humør og lyse sinnelag. Han lo mye, og smilte mer. Et par dager etter det som ble hans siste fjelltur, fikk han et massivt hjerteinfarkt. Da han ble trillet ut på båre fra luftambulansen utenfor Rikshospitalet, smilte han til meg og spøkte med at han nå endelig hadde fått oppleve å fly med helikopter. At de hadde fløyet gjennom kraftig uvær var bare artig, «som berg- og dalbane». Ikke et snev av frykt var å spore. Akkurat da tenkte jeg at dette nok skulle gå bra. Morgenen etter, den 11. september, ble han operert. Etter det våknet han aldri igjen. Etter drøye to ukers kamp, der dyktige leger og sykepleiere gjorde alt de kunne, gikk det til slutt galt. Pappa sovnet stille inn i kveldingen den 28. september. Det er utrolig, men sant, men jeg kan ikke huske at faren min noensinne var i konflikt med noen. Han snakket heller aldri vondt om andre, det sterkeste han kunne si, nesten uansett hva noen hadde gjort av ugang, var noe sånt som «det der synes jeg ikke noe om». Det fantes rett og slett ikke noe vondt i den mannen. Antagelig var det derfor han hadde så stort barnetekke. Han var som en magnet på de små. Selv babyer så ut til å kunne merke at han var tvers igjennom god. Vi er nok mange som minnes ham med et barnebarn eller oldebarn på fanget. Så idag er det en stor familie som strømmer til fra alle kanter for å samles i sorgen over et godt menneske, som forlot oss så brått og uventet. Pappa: vi er rett og slett sønderknuste over at vi ikke lenger skal få se ditt varme smil og kjenne bamseklemmen din igjen.