Alf Johan Mørkrid

Ja visst gjør det vondt når knopper brister Hvorfor skulle ellers våren tvile? Hvorfor skulle all vår hete lengsel Bindes i den frosne vinterhvile? Lukket var jo knoppen hele vinteren Hva for noe nytt er det som sprenger? Ja visst gjør det vondt når knopper brister Vondt for det som vokser Og det som stenger Ja visst er det hardt når dråper faller Skjelvende av angsten tungt de henger Klamrer seg til kvisten, eser, glider – Tyngden drar dem ned, se som de klenger. Hardt å være uviss, redd og delt Hardt å kjenne dypet dra og kalle Bare sitte der og bare dirre Hardt å ville bli Og ville falle Da, når det er verst og intet hjelper Brister som i jubel treets knopper Da, når ingen redsel lenger holder Faller i et glitter kvistens dråper Glemmer at de skremtes av det nye Glemmer at de engstet seg for ferden Kjenner et sekund sin største trygghet Hviler i den tillit Som skapte verden Karin Boye